Tare Teksum

Tare Teksum
Røtveivn. 37b
7340 Oppdal
e-mail: tare.teksum@oppdal.com
Født: 30.05.72

Personlige opplysninger
Jeg er født sterkt svaksynt, og har i dag et synstap på over 90%. Fra 10-årsalderen mistet jeg gradvis hørselen. og i 20-årene var jeg mer eller mindre totalt døv. I 2001 og 2006 fikk jeg cochleaimplantat på begge ører, som har bidratt til at jeg nå igjen er i stand til å kommunisere verbalt. Uten funksjonelle høreapparat er jeg totalt døv. En bivirkning av operasjonene i 2006 var at balanseorganet i øret ble ”påvirket”, noe som er årsak til at jeg går litt ustødig. Jeg bruker powerwalk-staver for å holde balansen. Jeg er generelt i svært god fysisk form. Jeg har lang og god utdanning, med bl.a. hovedfag i historie.

Ingen Grenser
20. august – 20. september 2009 deltok jeg på ekspedisjonen Ingen Grenser over Nordkalotten. Vi var 11 funksjonshemmede som deltok på turen, og ekspedisjonen ble ledet av Lars Monsen – Norges ubestridte villmarkskonge. Turen ble filmet og vil bli vist på NRK-TV i 2010.

Bakgrunnen for at jeg deltok på ekspedisjonen, var ganske tilfeldig. I mars 2009 var Lars Monsen på TV og reklamerte for konseptet Ingen Grenser. Han oppfordret samtidig alle funksjonshemmede til å søke om å få bli med. Jeg sendte umiddelbart inn en søknad, og ble snart innkalt til intervju – først på Britania Hotell i Trondheim og senere på Idrettshøgskolen i Oslo. Under intervjuet i Trondheim fikk jeg mange spørsmål som angikk min person, interesser, holdning og forhold til natur og friluftsliv. På Idrettshøgskolen i Oslo måtte jeg igjennom fysiske og psykiske tester, som bla innebar samtale med psykolog, padling og løping.

Omkring 400 personer søkte om å få bli med på ekspedisjonen. Av disse deltok ca. 40 på det avgjørende intervjuet i Oslo. 5. juni fikk jeg beskjeden om at jeg var en av de 11 som skulle få være med på turen.

20. august kl. 06.00 møttes vi deltakere og crew-team på Gardermoen. Der fikk jeg hilse på de andre ekspedisjonsmedlemmene for første gang. Jeg var den eneste av deltakerne som var syns- og hørselshemmet – de andre 10 var uten unntak bevegelseshemmet; to satt i rullestol, èn hadde Cerebral Parese, tre hadde protesebein og to manglet en hånd. Under turen skulle vi jobbe i team og utfylle hverandre.

Fra Gardermoen fløy vi først til Stockholm. Deretter gikk turen videre til Luleå, hvor ekspedisjonen skulle starte. I Luleå fikk vi utdelt mye klær og utstyr, og der fikk vi også møte Lars Monsen for første gang.

Bestemmelsesmålet for ekspedisjonen i Norge var Hellemobotten i Nordland. Dit beveget vi oss dels til fots, dels i kano, i robåt og med hundespann. Totalt var strekningen over Nordkalotten på om lag 500 km., hvorav vi gikk ca. 250 km. til fots, padlet i ca. 150 km., satt 20 km. i robåt og kjørte hundespann i 80 km. Turen foregikk gjennom tett skog, over myr og fjell, elver og vann. I begynnelsen var terrenget lett og vekta vi måtte bære liten, men det ble mye tøffere og tyngre etter hvert. Det dreide seg om å sprenge grenser, og ekspedisjonen var nok som en komplett ekstremtur å regne. Turen i villmarka var som en prosess, der vi stadig måtte lære å takle fysiske og psykiske utfordringer.

Når jeg går i terrenget, er jeg avhengig av at noen går foran for å vise vei. Ofte må vedkommende ”ledsager” bruke en refleksvest slik at han/hun er lett synlig for meg. Under turen var det flere av de andre deltakerne som virket som ”ledsager”, men spesielt en av dem gikk mye foran meg. Da jeg satt i kanoen, måtte jeg ofte få beskjed om hvilken side jeg skulle padle på. Jeg fikk også prøve meg på hundekjøring under ekspedisjonen.

I 29 døgn sov vi i lavvo. Det var utrolig fint og friskt, men gulvet i teltet var ikke tett, så ofte rant det vann inn i lavvoen om nettene. Maten tilberedte vi for det meste over bål. Men på fjellet, der det ikke var tilgang på brensel, brukte vi primus for å lage mat. Matrasjonene var heller små, og besto tidvis bl.a. av gryn, knekkebrød, sjokolade og realturmat. På grunn av synshemmingen måtte jeg ha en del praktisk hjelp, bl.a. til å ordne mat.

Været under ekspedisjonen var svært varierende. I de første ukene var det stort sett oppholdsvær, litt kaldt, men behagelig turvær. De siste dagene av ekspedisjonen regnet det voldsomt mye, og det blåste kraftig. Dette gjorde steiner og terreng sleipt og glatt, og det var kaldt og vått. Vi gikk mer eller mindre konstant i våte og kalde klær.

Sjøl om jeg har en relativ god hørsel med cochleaimplantat, kan jeg fort miste tråden i sosiale sammenhenger. Jeg er avhengig av at folk yter litt innsats for å trekke meg inn i samtaler. Under ekspedisjonen opplevde jeg de andre deltakerne som flinke til å inkludere meg. Jeg brukte ikke FM eller samtaleforsterker under turen

Høreapparatene mine tåler lite fukt/væske. Lyden blir borte om apparatene blir våte. Dette problemet har jeg tidligere opplevd som ekstremt stort. Under hard kondisjonstrening, der jeg blir svært svett, tar jeg gjerne av meg apparatene, for å unngå problemet, men det er ikke akkurat lett å trene totalt uten lyd. I forkant av ekspedisjonen var jeg derfor bekymret for høreapparatene mine, og regnet med jeg skulle få mye problemer med dem. Dette var bakgrunnen til at jeg ba Medel og Môllerstrôm Medical om utlån av diverse reservedeler til apparatene, siden det var svært viktig at jeg beholdt lyden underveis. Imidlertid forløp turen forbausende problemfri og uten store uhell. En årsak til dette var nok at tempoet under dagsmarsjene ikke var ekstremt stort, og jeg ble sjelden svært svett. Dessuten brukte jeg nesten konstant sydvest for å beskytte apparatene mot nedbør. Ved et tilfelle fikk jeg fukt i ene apparat som resulterte i at lyden ble borte, men dette problemet løste vi ved alminnelig opptørking.

En annen ulempe med høreapparatene er at jeg kan få problemer med å kommunisere under kraftig vind. Blåser det inn i apparatene, oppfatter jeg dette som voldsomt bråk, som fullstendig overdøver verbal tale. Dette problemet var særlig gjeldende da jeg satt i kanoen og ikke klarte å oppfatte viktige beskjeder om hvor fort jeg skulle padle. Ved slike tilfeller lærte vi oss å kommunisere via haptiske signaler; ett skulderklapp betyr ”padle saktere”, to klapp ”padle fortere” og tre klapp betyr ”stans”.

Jeg er svært glad for at høreapparatene mine tålte så mye som de gjorde, og at jeg ikke var forfulgt av uhell under ekspedisjonen. Turen over Nordkalotten var totalt sett fantastisk. Naturopplevelsen ga meg enormt mye glede. Dette var det største jeg noen gang har vært med på, og jeg har aldri vært så lykkelig som jeg var under disse 30 dager i nord.

Oppfølgingen jeg fikk fra Môllerstrôm Medical og Medel i forbindelse med turen, var absolutt god nok, og jeg retter en stor takk for støtten jeg fikk.

Se også www.nrk.no/ingengrenser

Tare Teksum